En passe mengde Martin Bergesen

Blogg

Sofaspill: Fire spill å prøve sammen

Foto: Andrej Bondarchik/Shutterstock

Å spille sammen pleide å være enkelt. Vi satt aldri i stoler eller sofaer, alltid på parkettgulv eller vegg til vegg-tepper, nærmest mulig kassefjernsynet hvor gløden i billedrøret myket opp de skarpe kantene til hver lille pikselfirkant så de smeltet over i hverandre.

Vi kom på besøk etter skoletid for å sprenge hverandre med bomber i «Bomberman 2» og hjalp hverandre gjennom haglskurer av fiender i «Pocky & Rocky».

Sola skinte på det støvete skjermglasset så det ble vanskelig å se, og vi trakk for gardinene, vitset med å synge «The sun always shines on TV».

James Bond-spillet «Goldeneye 64» med klynger av 13-14-15-åringer fra nabolaget, ofte i ubekvemme sittestillinger på gulvet. Noen ganger sovnet begge beina, det var som å gå på spøkelsespinner.

Senere var vi tjueåringer i kollektiver med slitte sofaer, godstoler og skytespillet «Halo» på skjermen. En spiller i førersetet på en firehjulsdrevet truck, den andre klamret seg til mitraljøsen på taket.

I dag er det å spille på samme skjerm en døende kunst - det går gjerne over nett i stedet. Likevel, det finnes noen spill som stadig evner å plassere oss i samme sofa.

Disse fire er vel verdt å sjekke ut:

1. Unravel Two (PC, PlayStation 4, Xbox One)

To bittesmå garnnøster må forsere farefulle miljøer som lekeplasser og bakgårder.

Nøstene veksler på å hjelpe hverandre ved å bruke snørene til å svinge partneren over høye stup, hale hverandre opp i høyden og løse ulike gåter i spillmiljøet.

Søtt og familievennlig i lange baner, men med en alvorlig undertone i fortellingen som gradvis nøstes (unnskyld) opp.

2. A Way Out (PC, PlayStation 4, Xbox One)

Den svenske filmregissøren Josef Fares meldte for noen år siden overgang til spillenes verden med spillfortellingen «Brothers: A Tale of Two Sons», som jeg skriver en del om i «Alle kan spille».

Hans nyeste verk er noe av en sjeldenhet - et filmatisk actioneventyr designet spesielt for splittskjerm.

To fanger, styrt av hver sin spiller, må samarbeide for å rømme fra et fengsel og komme helskinnet gjennom flukten.

Ikke alle samarbeidsspill er laget for de minste, og dette er definitivt et spill beregnet på et voksnere publikum, med en mer alvorspreget tone enn man kanskje vil forvente fra mannen bak «Kåpps».

3. Pode (Nintendo Switch, PlayStation 4)

Bergenserne i Henchman & Goon har skapt et vidunderlig lite eventyr hvor en fallen stjerne og en stein må samarbeide om å utforske en stor grotte.

Spilldesigner Yngvill Hopen ville lage et spill hun selv savnet:

– Jeg hadde lenge selv vært på jakt etter spill jeg kunne spille med min sønn, som jeg kunne ha det gøy med, men som samtidig ikke var for vanskelig for ham, sier hun i et intervju med Gamer.no.

Løsningen til Hopen og kollegene ble å la spillere bytte hvilken av spillfigurene de kontrollerer ved et knappetrykk, slik at en erfaren spiller kan hjelpe en uerfaren spiller gjennom de tyngste partiene.

Spillet har fått gode skussmål internasjonalt, ikke minst av Hollywood-stjerne Brie Larson - også kjent som Captain Marvel:

4. Rayman Legends (PC, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One, Wii U, Nintendo Switch)

Et av spillene jeg anbefaler å starte med i boken min, både fordi det er bredt tilgjengelig og fordi det kanskje er det enkleste her å komme i gang med.

Rayman og vennene hans befolker et fargesprakende plattformspill hvor mange av banene har lav vanskelighetsgrad og lite stress (men noen er også temmelig røffe), hvor opp til fire spillere kan samles i mølje på én skjerm og hjelpe hverandre gjennom utfordringene.

Dermed kan vriene fiender og manøvre ofte håndteres av den av spillerne med mest erfaring.

Og, der det å bli truffet av en fiende eller felle når man spiller alene får spillfiguren til å blåses opp og sprekke, kan medspillerne i samarbeidsmodusen slippe lufta ut av ballongen og få vennen inn i spillet igjen.

Vil du lese mer av det jeg skriver om dataspill? Du kan kjøpe boka mi fra bokhandlere som Haugenbok, Ark og Norli. Og følg meg gjerne på Twitter eller på Facebook-siden til boka.

Martin BergesenKommentar