Fokuspunkt – når alt rundt faller bort

Foto: Shutterstock

Foto: Shutterstock

Å fyre opp det rette spillet kan i blant føles som å senke hjernen ned i et varmt bad.

Noen spillopplevelser fyrer opp adrenalinet mitt, eller frykten, eller lattermusklene.

Andre mer som å sette seg godt til rette med en veldig god, lang roman.

Spesielt dette siste er et paradoks av en følelse. Det å være hundre prosent engasjert, helt tilstede, men samtidig avslappet. I min egen verden.

Flytsonen er et fokuspunkt, jeg kan føle hele meg dreie seg rundt det.

Alt rundt faller bort og erstattes av intens, behagelig konsentrasjon.

Her er sju låter jeg synes fanger dette spesielt godt.

1. «Watch Dogs 2»: Hudson Mohawke - Robot (Finale)

På overflaten minner «Watch Dogs 2» sterkt om de actionfylte «Grand Theft Auto»-spillene - her er biltyverier og en stor åpen by å farte rundt i. Den avgjørende forskjellen er at i førstnevnte er ikke skyting og direkte aggresjon den eneste måten å løse problemer.

I stedet er hacking og sniking i fokus.

Hovedkarakteren ofte sitter med beina i kors og laptopen i fanget, i trygg avstand fra fiendene som han kan finte ut på ikke-dødelig med små fjernstyrte droner og radiobiler.

Høyteknologien er paret med et elektronisk soundtrack av Hudson Mohawke, og denne låta - fra et innbrudd hos et høyteknologisk firma som produserer våpen - oppsummerer den lille hackebobla jeg kommer i på en perfekt måte.

Jeg hørte forøvrig cirka tusen repetisjoner av denne mens jeg skrev boka - den lille stigningen rundt 0.46 gir meg fremdeles gåsehud.

2. «Indie Game: The Movie»: Jim Guthrie - Maybe You'll Get Some, Maybe You Won't

«Indie Game: The Movie» er ikke et spill, men derimot en dokumentar som gir innsikt i hvor dypt personlige mange dataspill er - spesielt de små uavhengige titlene.

Filmen kretser rundt skaperne av tre moderne klassikere, «Super Meat Boy,», «Fez» og «Braid».

Her ser vi hvordan både angst, ambisjoner, utmattelse og glede veves inn i prosessen - ofte sin egen form for flytsone.

Komponist Jim Guthrie er flink til å tonsette viljen og utholdenheten som må til for å nå målet, her i form av en bølge synther og insisterende perkusjon det er umulig å ikke bli fanget inn av.

3. «Gone Home»: Chris Remo - The House, Part 1 (In-Game)

Å komme hjem, slik vi som har flyttet fra opphavet vårt forstår begrepet, er en særskilt følelse.

Kanskje har vi våre egne hjem, våre egne familier, men å trå i gamle spor i hjembygda eller tråkke over dørstokken til det gamle huset har stadig en spesiell klangbunn, ekkoet av hvem man var for et halvt liv siden.

Kate, hovedpersonen i spilldramaet «Gone Home», kommer aldri skikkelig hjem - foreldrene og lillesøsteren har arvet onkelens hus mens hun har backpacket et år gjennom Europa.

For spillere i en viss alder, meg selv inkludert, er det likevel en dyp gjenkjennelseseffekt i kråkeslottet vi utforsker gjennom øynene hennes.

1995, malt etter minnet, med VHS-bånd og musikkassetter og krøllede papirark med koder til Super Nintendo-spill og vegger overklistret med bilder av kjendiser fra tenåringsblader.

Det er kjent, kjært og veldig trygt. Idet man kommer unna regnet og går inn døra, bygger denne låta godt opp under den tryggheten.

4. «Minecraft»: C418 - Living Mice

Få ting bidrar til den fullkomne roen jeg føler i «Minecraft» som de tilsynelatende harmløse melodiene til musikeren C418.

Denne låta tar meg tilbake til 2012, da spillet etter flere år på PC endelig fikk sin egen Xbox-utgave.

Jeg ble satt til å skrive anmeldelsen hos PressFire, og kona mi Marthe ble med for å spille i splittskjerm.

Hun var vant til hesblesende action og dype rollespill med høy produksjonsverdi, så hun slet med å fatte verdien i en verden av firkantklosser hvor sola så ut som et flak med dasspapir noen hadde hengt opp på himmelen.

Så begynte hun å grave og bygge og grave og bygge, og alt rundt oss svant hen.

Klokka var halv åtte om morgenen da vi måtte avbryte forsøket mitt på å bygge en berg- og dalbane som spilte Albert Åberg-melodien, slik at vi endelig kunne legge oss.

5. «Fallout 4»: Inon Zur - Wandering (The Foothills, Pt. 1)

I likhet med «Minecraft» er «Fallout»-spillene stappet med musikk som må bygge opp under opplevelsen av å vandre rundt og utforske et gedigent landskap i sitt eget tempo.

Å lytte til de to spillenes lydspor avdekker en rekke likheter.

Men, der C418 fokuserer på én idé av gangen, jobber Inon Zur overtid med å presse inn så mange stemninger som overhodet mulig uten at sluttresultatet skal ha personlighetsspaltning.

I «Fallout 4» forserer spillerne landskapet som de selv finner for godt.

På måfå? Målrettet? På flukt? På tokt?

Det veksler, hele tiden. I det ene øyeblikket rusler man med museskritt gjennom en forlatt bygning for å systematisk gjennomsøke alle skuffer og skap etter muttere og skrapjern.

I det neste brytes roen av et brøl, idet en horde av supermutanter stormer mot deg.

Det er kanskje ikke så rart at musikk som må ta høyde for alt dette blir nesten som et collage, men det er sterkt at det likevel henger så godt sammen.

6. «Mass Effect»: Sam Hulick - Uncharted Worlds

Her om dagen lastet jeg ned et av mine absolutte favorittspill, romeventyret «Mass Effect».

I 2007 spilte jeg det på en gammel kasse-tv, og måtte myse for å lese skrifta på skjermen - spillet var egentlig beregnet på å vises i HD.

Unnskyldningen min for å teste det på nytt var å ta en kjapp titt på hvordan spillet så ut med oppdatert grafikk i 4K.

Cirka et halvt minutt ut i spillet merket jeg at det var som å komme hjem. Ikke først og fremst fordi det er så forbanna pent, men fordi alle aspekter er så utrolig godt gjennomført, alt fra det visuelle til stemmeskuespill og manus.

Og det er litt skummelt, fordi det betyr at jeg lett kan ende opp med å bruke tredve timer på å tråle Melkeveien en gang til, mens jeg egentlig har et tonn av nye spill jeg skulle kommet gjennom i stedet.

En av tingene som hekter meg fast er selvsagt musikken, som denne snutten, som jeg må ha hørt hundrevis av ganger.

Etter å ha ruslet rundt på romskipet mitt for å småprate med mannskapet og fikle med våpenutrustningen før neste oppdrag, kommer tidspunktet hvor jeg stiger opp på broa for å sette kursen mot neste reisemål.

I det øyeblikket, når solsystemene strekker seg ut foran meg som et koldtbord, virker alt mulig. Til og med en ny gjennomspilling.

7. «Hotline Miami»: Jasper Byrne - Miami (Original Mix)

Et av tidenes beste spillsoundtrack til en av tidenes mest hesblesende voldsballetter.

Hver bane er et puslespill som må løses med våpen eller knyttnever (noe spillet etter hvert selv kritiserer), og hver minste feil er dødelig.

Kjappe reflekser er uunnværlige her.

Spilleren feiler, om og om igjen, men har også en uendelig mengde forsøk.

Så man kaster seg med en gang tilbake i dansen, drevet frem av pumpende beats og kicket av å entre et rom fullt av skurker som er på bakken før de rekker å løsne et skudd.

Etter at banen er over og pulsen endelig kan stabiliseres må spillet by på en pustepause, men uten å slippe spilleren helt ned.

Løsningen er en slepen, oppløftende sak av Jasper Byrne, som sirkler rundt i hodet mens skjermen blinker i takt med alle poengene som telles opp.

Hele spillelista finner du Spotify. Vil du få beskjed når neste spilleliste slippes, eller lese mer av det jeg skriver om dataspill? Følg Alle Kan SpilleFacebook, eller meld deg på det sporadiske nyhetsbrevet mitt – med sistnevnte får du også et gratis utdrag fra boka mi.