Hva har Ståle Stiil og Lou Reed til felles?

Lou Reed og capsen til Ståle Stiil møtes omsider, i en kunstnerisk ambisiøs mashup av cover-designet til henholdsvis Reeds «New Sensations»-album og Stiils «Let’s Go Nintendo»-kassett, krydret med en skjermdump fra «Robotron 2084».

Lou Reed og capsen til Ståle Stiil møtes omsider, i en kunstnerisk ambisiøs mashup av cover-designet til henholdsvis Reeds «New Sensations»-album og Stiils «Let’s Go Nintendo»-kassett, krydret med en skjermdump fra «Robotron 2084».

Trønderrapperen Ståle Stiil lagde aldri en sang om pizzafyll, selv om mange tror det.

– Pizzafyllreklamen har vært en pizzabyll for meg, sa han på bloggen til Øyvind Holen i 2009 om den gangen en tilfeldig Heia Norge-programleder stjal stilen hans.

– Jeg så reklamen første gang på tv, og er glad for at jeg ikke ble spurt. Jeg hadde sikkert sagt ja.

Kanskje Ståle aldri fikk sjansen til å takke ja til pizza, men han takket definitivt ja til Nintendo.

I 1993 slapp nemlig Ståle sin umiddelbare klassiker «Let's Go Nintendo» som kassettsingel.

Vel, en umiddelbar klassiker i mitt liv, i hvert fall.

Kassetten var teipa fast i «Lemmings» til NES, passende nok kjøpt på en lekebutikk i Trøndelag, og jeg har begge ennå.

Over en temmelig snasen beat ramser Ståle opp navnene på kjente Nintendo-spill i hesblesende tempo, før han lovpriser spillkonsollen som en «mean machine» og så, ut av det blå, spør:

«Do you wanna take a chance/Do you wanna dance?»

Det gir ikke så mye mening.

Kanskje var det litt vanskelig å finne ut hva en sang om dataspill egentlig skulle handle om?

Ståle var ikke den første som prøvde å knekke den koden, og han ble heller ikke den siste.

Her er sju av de bedre forsøkene (Spotify-liste her).

1. Lou Reed - The Great Defender (Down at the Arcade)

Lou Reed hadde et godt øye til både arkadespill og Motown-sanger, noe som kom til uttrykk i denne låta fra tidlig 80-tall, da arkadehallene regjerte og spillfeberen første gang nådde kokepunktet.

I samme tidsperiode dukket de beste arkadespillerne dukket opp i Time Magazine, og Buckner & Garcia scoret en nisjeslager med låta «Pac-Man Fever» - men det er Reed som har tålt tidens tann best.

I et av sine sedvanlig vrange intervjuer (Reed var beryktet som ildprøve for journalister) oppga han forøvrig denne til å være en av egenproduksjonene han ennå kan danse til.

Eller, som han sa til The Herald:

– Jeg spretter rundt.

Om du er nysgjerrig på «Robotron»-spillet han synger om, finner du en nettleserversjon her.

Lite vites om Reeds highscore.

2. Random Encounters - Papers Please: the Musical

Vi holder oss på 80-tallet litt til. På en måte. Spillet «Papers, Please» er en temmelig dyster skildring av det monotone livet som passkontrollør i et fiktivt østblokkland vinteren 1982.

Det har ikke hindret YouTube-gjengen Random Encounters fra å lage en hysterisk morsom musikal om spillet.

Ikke hindret dem i det hele tatt.

Når har noe noensinne hindret noen i noe, sånn egentlig?

3. Gatas Parlament - Counter Strike (med Supa Sayed)

Drapsballade lagt til skytespill, på et tidspunkt da spillene på langt nær hadde samme gjennomslagskraft i offentligheten som de har nå?

Kanskje kom ikke rapperne i Gatas Parlament Ståle i forkjøpet når det gjelder å være først i Norge med spill-låt, men i forkant var de likevel.

Noe som muligens kan tilskrives Aslak Borgersruds mangeårige bigesskjeft som spillpodkaster med Spillmatic.

4. Lana Del Rey - Video Games

Lana Del Rey hadde forsøkt å bli popstjerne. Det gikk ikke så bra. Hun flyttet inn med en fyr som spilte tv-spill, og det var en fin, ukomplisert tilværelse.

– Jeg tror vi fant sammen fordi vi begge var outsidere. Det var perfekt, har hun sagt til The Quietus.

– Det var noe himmelsk over det livet - vi gikk på jobb, og så spilte han spillene sine - men det var kanskje også litt for regelmessig.

Hun skrev en kjærlighetssang farget av den nagende følelsen av å gi slipp på drømmene sine.

Og så gikk det som det gikk.

5. Skrillex - Scary Monsters and Nice Sprites

Strengt tatt bare en spillåt på grunn av tittelen, men til gjengjeld er den det første som møter deg i spillet «Skrillex Quest» - et offisielt Skrillex-spill som dukket opp på et tidspunkt da mange musikere slapp spill og interaktive opplevelser i stedet for musikkvideoer.

«Skrillex Quest» var antagelig det beste av dem.

Spillet var en nostalgisk retrohyllest til å blåse støv ut av Nintendo-kassetter som fikk en overraskende følelsesmessig snert av å kobles med bebrillede Skrillex' melodiske brostep.

Musikere som samarbeider med spillskapere er forøvrig et pågående fenomen - nylig fikk rockebandet Weezer sin egen øy i «Fortnite».

6. MC Frontalot - Final Boss

De fleste som er bevandret i nerdeverdenen vil ha støtt på MC Frontalot, rapperen som ga navn til musikksjangeren nerdcore og har skrevet låter om alt ra blogging og nettporno til tegneserien «Achewood» (som forøvrig er den beste tegneserien).

Selvsagt har han en sang om tv-spill.

Den handler om å slite med den siste bossen i et spill, en av livets store urettferdigheter.

7. A L E X - I Miss Having Sleep Overs

A L E X komponerer låter som sampler gamle Nintendo 64-spill. Hos meg maner det frem et savn av noe varmt og trygt fra en tid for lenge siden, en merkelig spesifikk nittitallsmelankoli.

Låttitlene hans setter en viktig ramme for lyttingen.

Denne låta er for eksempel vanskelig å lytte til uten å tenke på barnlige overnattinger hos kompiser, sittende foran en tv, oppslukt i «Mario 64».

Kotaku-artikkelen hvor jeg oppdaget A L E X og vaporwave-kollegene hans (jada, nok en rar sjanger) er veldig god lesning om du vil høre mer av samme sort.

Hele spillelista finner du Spotify. Vil du få beskjed når neste spilleliste slippes, eller lese mer av det jeg skriver om dataspill? Følg Alle Kan SpilleFacebook, eller meld deg på det sporadiske nyhetsbrevet mitt – med sistnevnte får du også et gratis utdrag fra boka mi.