Sofaspill: Fem spill å prøve sammen

Foto: Andrej Bondarchik/Shutterstock

Foto: Andrej Bondarchik/Shutterstock

Å spille sammen pleide å være enkelt. Vi satt aldri i stoler eller sofaer, alltid på parkettgulv eller vegg til vegg-tepper, nærmest mulig kassefjernsynet hvor gløden i billedrøret myket opp de skarpe kantene til hver lille pikselfirkant så de smeltet over i hverandre.

Vi kom på besøk etter skoletid for å sprenge hverandre med bomber i «Bomberman 2» og hjalp hverandre gjennom haglskurer av fiender i «Pocky & Rocky».

Sola skinte inn på det støvete skjermglasset så det ble vanskelig å se, og vi trakk for gardinene, vitset med å synge «The sun always shines on TV».

Første gang jeg hadde møtt bestekompisen min på barneskolen tidlig på 90-tallet gikk det et par minutter før vi snakket om Super Nintendo.

Han hadde en, jeg hadde ikke, men jeg visste alt om den.

Jeg advarte mot et spill han hadde tenkt å kjøpe, det krevde en spesiell spillkontroll han ikke hadde råd til. Han kjøpte romskipspillet «Darius Twin» i stedet. To kunne spille sammen. Sånn ble det.

Da James Bond-spillet «Goldeneye 64» dukket opp på Nintendo 64 ble det selve livet, et førstepersons skytespill som splittet skjermen i to, tre eller fire ruter, alt ettersom hvor mange nabolagsunger som spilte mot hverandre

Splittskjerm var et kompromiss vi sjelden nølte med å inngå. Synsfeltet ble innsnevret for hver nye spiller, men gleden økte dertil. Klynger av 13-14-15-åringer, ofte i ubekvemme sittestillinger. Noen ganger sovnet begge beina mine, det var som å gå på spøkelsespinner. Jeg måtte gripe gelendre og vegger for å ikke falle.

Tre spillkontroller betød to mot én, jeg overlevde en gang en hel runde ved å barrikadere meg i et rom og minelegge begge inngangene.

Usportslig oppførsel som lokket frem protestrop i stemmeskiftet.

Senere igjen var det avkobling etter jobb i leilighetene jeg delte med venner i tjueårene, større og flatere skjermer, slitte sofaer og godstoler. Kjapp middag med spillet på pause. Deretter videre.

Ikke mot hverandre, men sammen gjennom skytespillet «Halo», en av oss i førersetet på en firehjulsdrevet truck mens den andre klamret seg til mitraljøsen på taket som skjøt vilt i alle retninger.

Stemmene våre hevet og senket seg i takt med antallet fiender på skjermen, stadig delt i to på midten.

– Hvor er de nå?

– Tar du'n?

Å spille på samme skjerm er en døende kunst med mindre man er veldig glad i «FIFA»-serien eller kjøper en retrokonsoll. Å tegne flere skjermbilder samtidig er teknisk krevende, og det er mer lønnsomt om spillere må kjøpe to spill i stedet for ett. Samtidig er nettet blitt så nådeløst effektivt at det å spille sammen over store avstander er nærmest sømløst.

Her i huset har jeg og kona mi for lengst gått til anskaffelse av en ekstra konsoll for å kunne spille sammen. På hver vår skjerm.

Likevel, det finnes noen spill som stadig evner å plassere oss i samme sofa. Foruten åpenbare valg som byggespillet «Minecraft», godt&blanda-festen «Mario Party» og fotball-med-racerbiler-slageren «Rocket League» er disse fem vel verdt å sjekke ut:

1. Unravel Two (PC, PlayStation 4, Xbox One)

To bittesmå garnnøster må forsere farefulle miljøer som lekeplasser og bakgårder.

Nøstene veksler på å hjelpe hverandre ved å bruke snørene til å svinge partneren over høye stup, hale hverandre opp i høyden og løse ulike gåter i spillmiljøet.

Søtt og familievennlig i lange baner, men med en alvorlig undertone i fortellingen som gradvis nøstes (unnskyld) opp.

2. A Way Out (PC, PlayStation 4, Xbox One)

Den svenske filmregissøren Josef Fares meldte for noen år siden overgang til spillenes verden med spillfortellingen «Brothers: A Tale of Two Sons», som jeg skriver en del om i «Alle kan spille».

Hans nyeste verk er noe av en sjeldenhet - et filmatisk actioneventyr designet spesielt for splittskjerm.

To fanger, styrt av hver sin spiller, må samarbeide for å rømme fra et fengsel og komme helskinnet gjennom flukten.

Ikke alle samarbeidsspill er laget for de minste, og dette er definitivt et spill beregnet på et voksnere publikum, med en mer alvorspreget tone enn man kanskje vil forvente fra mannen som ga oss denne mer eller mindre klassike filmscenen:

3. Call of Duty: Black Ops IIII (PlayStation 4, Xbox One - PC-utgaven mangler splittskjerm)

For de litt mer fingernemme er førstepersons skytespill noe av det morsomste man kan spille i splittskjerm, men selv en moderne splittskjermtraver som «Halo»-serien droppet støtten for å spille på samme skjerm i sin nyeste utgivelse.

Protestene fra fans var høylydte, men faktum er at dagens mest populære titler, som «Fortnite» og «Overwatch», stort sett uten unntak krever at hver spiller sitter med sin egen spillmaskin eller datamaskin.

Én spillserie holder imidlertid stadig sofa-samarbeidet hellig: «Call of Duty».

Det nyeste tilskuddet i serien har en halvveis hemmelig splittskjermmodus som krever litt fikling for å finne frem.

Her er metodene for henholdsvis PlayStation 4 og Xbox One:

4. Pode (Nintendo Switch, PlayStation 4)

Bergenserne i Henchman & Goon har skapt et vidunderlig lite eventyr hvor en fallen stjerne og en stein må samarbeide om å utforske en stor grotte.

Spilldesigner Yngvill Hopen ville lage et spill hun selv savnet:

– Jeg hadde lenge selv vært på jakt etter spill jeg kunne spille med min sønn, som jeg kunne ha det gøy med, men som samtidig ikke var for vanskelig for ham, sier hun i et intervju med Gamer.no.

Løsningen til Hopen og kollegene ble å la spillere bytte hvilken av spillfigurene de kontrollerer ved et knappetrykk, slik at en erfaren spiller kan hjelpe en uerfaren spiller gjennom de tyngste partiene.

Spillet har fått gode skussmål internasjonalt, ikke minst av Hollywood-stjerne Brie Larson - snart kinoaktuell som Captain Marvel:

5. Rayman Legends (PC, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One, Wii U, Nintendo Switch)

Et av spillene jeg anbefaler å starte med i boken min, både fordi det er bredt tilgjengelig og fordi det kanskje er det enkleste her å komme i gang med.

Rayman og vennene hans befolker et fargesprakende plattformspill med lav vanskelighetsgrad og lite stress, hvor opp til fire spillere kan samles i mølje på én skjerm og hjelpe hverandre gjennom utfordringene.

Dermed kan vriene fiender og manøvre ofte håndteres av den av spillerne med mest erfaring.

Og, der det å bli truffet av en fiende eller felle når man spiller alene får spillfiguren til å blåses opp og sprekke, kan medspillerne i samarbeidsmodusen slippe lufta ut av ballongen og få vennen inn i spillet igjen.

Vil du ha flere artikler som denne? Abonner på nyhetsbrevet mitt eller følg med på Facebook-sida.

Martin Bergesen